I dette
blogginnlegget skal eg leggje ut første del av ei novelle eg har
skrive som ei oppgåve i design og arkitektur. Oppgåva gjekk ut på
at vi skulle skrive ei historie ut frå eit bokomslag vi har laga. Vi
skulle også lage ein miniatyrstol, som skulle vere ein forteljarstol
til boka. Korleis eg laga boka og stolen kjem eg til å skrive om i
eit anna innlegg.
Eg sat i den gode,
gamle, raude skinnsofaen til mormor og morfar for berre eit par dagar
sidan. Eg såg på bileter i fotoalbum. Barndommen min var full av
både gode og morosame minner. Eg såg på det eine bilete etter det
andre. Eg som unge hadde eit like stort smil om munnen på alle
bileta. Eg såg på bileter av meg som var på tivoli, meg som sat på skuldrene til morfar, og meg som var på badeland. Alltid like
fornøyd og glad. Lillebroren min var med på mange av bileta han
også. Han er fem år yngre enn meg. I dag er eg tjue og han er
femten. Eg meinar at vi alltid har hatt eit veldig godt forhold til
kvarandre, sjølv om vi er veldig ulike. Eg tenkjer at det er
normalt. Altså å vere så forskjellige sjølv om vi er sysken. Eg
har alltid lurt på kvifor eg har brune auge mens alle andre i
familien har anten blå eller grøne. Svaret eg alltid fekk på det
spørsmålet, var at vi hadde brune auge langt ute i slekta.
Eg studerte alle
sine auge i fotoalbuma. Ingen brune. Det må verkeleg vere langt ute
i slekta, tenkte eg og la frå meg fotoalbum nummer fem. Det siste
fotoalbumet var babyalbumet mitt som eg merkeleg nok ikkje hadde sett
før. Eg tenkte at det kunne eg sjå i ein annan dag, sidan eg var så
trøytt. Den kvelden dro eg heim til foreldra mine. Eg visste at eg
hadde jobb dagen etter, og helst skulle vore i hybelen min. Men det
var blitt ei stund sidan eg hadde sett dei, så eg tok sjansen på å
få overnatte der. Det var sjølvsagt greit, og dei var kjempeglade
for å sjå meg. Foreldra mine har alltid vore så glade og
omsorgsfulle når det gjeld meg og bror min. Som barn fekk vi alltid
det vi ønska oss, men merkeleg nok klarte de å oppdra oss til å
ikkje bli særleg kravstore. Lillebror min var også glad for å sjå
meg. Eg så på han at han syns det var litt dumt at eg flytta ut. Eg
syns også det var dumt, men er glad for at jeg gjorde det. Ein må
jo bli sjølvtendig ein eller annan gong i livet. Dessutan bur vi
ikkje så veldig langt unna kvarandre, så det går bra.
Rundt middagsbordet
neste dag var det ikkje stille. Alle skravla om alt mogleg som hadde
skjedd den siste tida. Eg fortalte at eg hadde vore på besøk hos
mormor og morfar. Og at eg hadde sett i gamle fotoalbum. Ansiktet til
mor stivna til. Hun spurde kva fotoalbum eg såg i. Eg sa at eg hadde
sett i dei som var der, dei med slektningane våre i. Det såg ut som
om mor blei letta, og ho fortsatte å spise. Eg syns det var merkelig
korleis ho reagerte. Eg spurde om det var noko spesielt, men ho berre
rista på hovudet og stirra ned i tallerken sin mens ho åt. Etter
det ble det stille rundt bordet. Etter ei lita stund spurde bror min
om eg ville bli med ut og spille fotball med han etter mat. Eg lo
litt fordi han visste at eg hata fotball, men sa ja for å glede han.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar